Idag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt sprog

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet:

frihet og liv er ett, –

så enkelt, så uunnværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da trelldommen truet

at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt …

Vi vil ikke dø slik død.

Verre enn brennende byer

er den krig som ingen kan se

som legger et giftig slimslør

på bjørker og jord og sne.

Med angiverangst og terror

besmittet de våre hjem.

Vi hadde andre drømmer

og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet,

en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden,

vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner

har grunn til å håne oss.

Nu slåss vi for rett til å puste,

Vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme

befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå,

fra bleke, utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte:

at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde

som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen,

sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet;

hver falden er bror og venn.

Vi har de døde med oss,

den dag vi kommer igjen.